PROGRAM 2024
ARTISTER
BESTILL BILLET
OPERA OVERSATT
NRKS SOMMERKONSERT
BARNAS MUSIKKFEST
TIDLIGERE OPERAFESTER
AKADEMI INPUT
FRIVILLIG
OM OSS
HVORFOR OPERAFEST
DET GRØNNE SKIFTET
FESTIVALMAT
MEDIA
PRAKTISK INFORMASJON

HJEM

OPERA OVERSATT

Vi elsker opera! Dette er grunnen til at vi har utviklet konseptet Opera Oversatt. Ariene er oversatt til moderne norsk, så de er ikke direkte oversatt. Du kan lese mer om handlingen til operaen som arien er hentet fra, og noen fakta. 

DER HÖLLE RACHE

Der Hölle Rache (oversatt: Helvetes hevn) fra Tryllefløyten (Tysk: Die Zauberflöte)

Komponist: 
Wolfgang Amadeus Mozart
Libretto (tekst): Emanuel Schikaneder

Urfremføring: 
30. September 1791

Artister: 
Eli Kristin Hanssveen synger og Operaorkesteret spiller under ledelse av dirigent John Fiore.

Første akt
Prins Tamino befinner seg i et ukjent land og blir jaget av en slange. Han besvimer og blir reddet av hoffdamene til Nattens Dronning. Når Tamino kommer til bevissthet igjen, møter han fuglefangeren Papageno.

De tre hoffdamene gir Tamino et portrett av Pamina. Den vakre Pamina er datteren til Nattens Dronning. Hun har blitt kidnappet av den onde Sarastro. Tamino blir umiddelbart betatt av henne, og lover Nattens Dronning at han vil gjøre alt for å redde Pamina. Som beskyttelse får Tamino en tryllefløyte, og Papageno får et magisk klokkespill som sjarmerer mennesker og dyr. I tillegg får de hjelp av tre ånder. Monostatos, som er Sarastros slave, forfølger Pamina – men blir skremt bort av Papageno. Pamina får vite at Papageno og Tamino har kommet for å redde henne.

I mellomtiden har de tre åndene ført prins Tamino til Sarastros tempel. Der møter prins Tamino en prest som forklarer ham at det er Nattens Dronning som er ond, ikke Sarastro. Tamino blir glad og spiller på fløyten sin. Pamina og Papageno hører Taminos fløyte og skynder seg å finne ham. Underveis blir de tatt til fange av Monostatos. Papagenos magiske klokkespill gjør at de får rømt. Pamina og Tamino møtes for første gang, og omfavner hverandre lidenskapelig.

 

 

Andre akt
Sarastro vil at Tamino skal bli folkets nye leder. Men for å vise seg verdig, må Tamino først gjennomgå flere harde prøvelser. Papageno blir med for å hjelpe. Hoffdamene til Nattens Dronning kommer, og prøver å forføre de to mennene for å vende dem mot Sarastro. Tamino og Papageno motstår, og består den første av flere prøvelser.

Monostatos prøver å kysse den sovende Pamina, men blir avbrutt av at Nattens Dronning kommer. Nattens Dronning er hevntørstig, og pålegger Pamina oppgaven med å myrde Sarastro (Se video over). Pamina rives mellom hengivenhet til moren og kjærligheten til Tamino. Sarastro forsikrer Pamina om at han ikke er ute etter hevn, men streber etter forståelse og tilgivelse.

Den andre prøvelsen som Tamino og Papageno må gjennom, er et løfte om taushet. Papageno ignorerer dette og snakker masse. Pamina finner dem, men tror at Tamino har sluttet å elske henne siden han nekter å snakke med henne. Hun går sin vei i fortvilelse. Tamino består den andre testen, mens Papageno har feilet. Han møter en gammel dame. Når han etter hvert har lovet henne evig troskap, forvandles hun til en nydelig ung pike som heter Papagena. Men siden Papageno ikke besto forrige test, blir hun drevet bort fra ham. Papageno blir knust.

Pamina er fra seg av fortvilelse. De tre åndene griper inn og bringer henne og Tamino sammen igjen, slik at de kan gå gjennom de siste prøvelsene. De går gjennom ild og vann, og tryllefløyten beskytter dem hele veien. Papageno og Papagena blir også lykkelig gjenforent for alltid.

Nattens Dronning, hoffdamene hennes og Monostatos prøver å storme templet til Sarastro. Men de blir fanget og kastet ut i lyset av soloppgangen. Daggryet kommer, og Tamino og Pamina blir hyllet av folket.

MIO BABBINO CARO

O Mio Babbino Caro (oversatt: Åh, min kjære pappa) fra Gianni Schicchi 

Komponist: 
Giacomo Puccini
Libretto (tekst): Givacchino Forzano

Premiere:
14. desember 1918

Artister
:
Eli Kristin Hanssveen synger og Operaorkesteret spiller under ledelse av dirigent John Fiore.

 

Historien finer sted i Firenze i 1299; Den rike Buoso Donati har akkurat dødd i himmelsengen sin, og slektningene har samlet seg rundt sengen hans. Ingen er interesserte i å sørge, de er mer opptatte av å finne ut av hvem som har arvet ham. Blant de tilstedeværende er kusinen Zita og fetteren Simone, den fattige svogeren Betto og nevøen Rinuccio.

Betto sier at han har hørt et rykte om at Buoso har testamentert alt til et lokalt kloster. Dette utløser en frenetisk aktivitet for å finne testamentet. Dokumentet blir funnet av Rinuccio, som er sikker på at onkelen har etterlatt ham en formue. Han benytter anledningen til å spørre Zita om å få gifte seg med Lauretta. Hun er datter av Gianni Schicchi, som akkurat har flyttet til Firenze. Zita svarer at hvis de arver pengene etter Buoso, kan han gifte seg med hvem han vil. Rinuccio blir glad, og sender bud etter Lauretta og hennes far, og overlater testamentet til familien.

Familien åpner testamentet og finner ut at Buoso faktisk har testamentert formuen sin til klosteret. Familien vender seg mot det eldste og mest aktede familiemedlemmet, Simone, men han har ingen løsning. Rinuccio foreslår at de skal spørre Gianni Schicchi, som er på vei til dem, om hjelp. Dette blir nedstemt av familien, som sier Gianni Schicchi er av lav byrd og at Rinuccio kan glemme å gifte seg med Lauretta som er datteren av en bonde.

Gianni og Lauretta kommer. Zita ber dem på en lite hyggelig måte om å pigge av. Gianni kunngjør at han ikke vil ha noe med slike uhøflige mennesker å gjøre, noe som får de unge elskende til å bli fortvilet. Lauretta prøver å overtale faren til å likevel få gifte seg med Rinuccio ved å synge «O mio babbino caro» (som er oversatt på videoen over). Gianni mykner og sier han skal kikke på testamentet. Han sender Lauretta ut for at hun skal være uvitende om det som kommer til å skje.

Gianni får flyttet liket av Buoso flyttet, og når legen kommer gjemmer han seg bak sengegardinene og later som han Buoso. Han ber legen komme tilbake senere fordi han føler seg mye bedre. Nå som de har legen som «vitne» på at Buoso er i live, kler Gianni seg ut som Buoso og sender bud på advokaten for å få testamentet omgjort. Familien ber Gianni om å fordele de mest verdsatte eiendelene; muldyret, huset og møllene Signa jevnt mellom dem, mens de samtidig prøver å bestikke ham for å få ham til å tilgodese dem mer enn de andre familiemedlemmene.

Advokaten kommer, og Schicchi begynner å diktere det nye testamentet. Til familiens glede, fordeler han de minste legatene jevnt mellom dem. Men så beordrer han at de største rikdommene; muldyret, huset og møllene Signa skal overlates til «min hengivne venn Gianni Schicchi». Familien er rasende, men kan ikke gjøre noe s , fordi straffen for å forfalske et testamente er amputasjon av hånden og deretter å bli forvist fra Firenze. Gianni Schicchi jager familien ut av huset som nå er hans.

Lauretta og Rinuccio synger kjærlighetsduetten «Lauretta mia», for nå kan Lauretta få en respektabel medgift og dermed kan de gifte seg. Operaen avsluttes med at Gianni Schicchi henvender seg til publikum og ber dem være enige om at selv om dette var juks, så blir pengene brukt til et godt formål – nemlig kjærligheten mellom to unge. Og selv om poeten Dante fordømmer ham til helvete for å komme opp med, og deretter gjennomføre planen sin, ber Gianni Schicchi publikum om å tilgi ham i lys av disse «formildende omstendighetene».

DEPUIS LE JOUR

Depuis le jour (oversatt: Siden den dagen) fra Louise


Komponist:
Gustave Charpentier

Libretto (tekst):
Gustave Charpentier


Premiere:
2. februar 1900


Artister:
Eli Kristin Hanssveen synger og Operaorkesteret spiller under ledelse av dirigent John Fiore.

Første akt
Historien finner sted i Paris mot slutten av 1800-tallet. Den unge sydamen Louise, bor hjemme hos foreldrene sine. Hun har forelsket seg i naboen, en fattig kunstner som heter Julien. Operaen åpner med at Louise og Julien synger om hvordan de møttes. Louises mor kommer inn og avbryter dem, og uttrykker sin misnøye over Julien. Den slitne faren til Louise kommer hjem fra jobben. Under middagen leser faren høyt fra et brev, der Julien ber om å få lov til å gifte seg med Louise. Faren mener Louise kan bestemme selv, men moren setter seg kraftig imot dette og begynner å rakke ned på Julien. Louise forsvarer sin store kjærlighet, og krangelen ender med at moren gir Louise en skikkelig ørefik.

Andre akt
Julien viser vennene sine hvor Louise jobber. Han forteller dem at hvis foreldrene hennes ikke vil at de skal gifte seg, så har han tenkt å rømme sammen med henne. Julien og vennene hans forsvinner, mens Louise og moren kommer gående mot klesbutikken der Louise jobber. Moren følger nemlig Louise til jobb hver dag. Når moren har gått hjem igjen, kommer Julien tilbake. Louise forteller Julien at hun elsker ham, men at hun ikke bare kan stikke av fra foreldrene sine. Julien klarer å overtale henne, og at de avtaler at de skal rømme så snart som mulig. Når hun har kommet inn på jobben blir Louise ertet fordi hun er så forelsket. Julian synger en vakker serenade for utenfor, og de andre syerskene synes han er utrolig kjekk og har en vakker stemmer. Louise ser sitt snitt, og sniker seg ut for å rømme med Julien. 

Tredje akt
Louise og Julien har flyttet inn en hytte med vakker utsikt over Paris. Louise synger den kjente arien «Depuis le jour» (oversatt i filmen over), om hvor lykkelig hun er med den nye tilværelsen sin, og livet med Julien.
De får besøk av en mange bohemer. Det blir feststemning og bohemene kroner Louise til dronning av Montmartre. Stemningen blir ødelagt av at moren til Louise kommer. Moren forteller at faren er syk.
Foreldrene hadde blitt enige om å anse Louise som død etter at hun rømte, men likevel lister faren seg inn på rommet til Louise hver eneste kveld. Til og med Julien blir rørt. De avtaler at Louise skal besøke foreldrene, men at hun skal få lov til å komme tilbake til Julien når hun selv vil.

Fjerde akt
Etter at Louise kom hjem, har faren blitt frisk. Louise lengter tilbake til Julien. En dag høres en munter vals gjennom vinduet. Louise stemmer i, og synger om frihet og kjærlighet. Foreldrene blir sjokkerte og sinte. Faren roper at hvis Louise bare vil danse og le, så kan hun bare reise igjen. Han går mot Louise for å riste i henne, men moren stanser ham. Louise løper ut, og tilbake Julien. Etter å ha summet seg noen sekunder skjønner faren hva som har skjedd. Han roper etter Louise, men hun er forsvunnet og kommer aldri tilbake. Faren knytter neven mot byen han mener ha ødelagt og stjålet datteren hans; Paris! 

O SOLE MIO

O Sole Mio
(oversatt: Solen min)


Komponist:
Eduardo Di Capua


Tekst:
Giovanni Capurro


Utgivelsesår: 1898


Artister:
Lydia Hoen Tjore, Eli Kristin Hanssveen og Audun Iversen. Kringkastingsorkesteret spiller under ledelse av Gabriella Teychenné.

«’O Sole Mio» (Solen min) er en verdenskjent napolitansk sang. Selv om det finnes versjoner på andre språk, blir sangen vanligvis fremført på originalspråket.Den første som spilte inn «’O sole mio» var Giuseppe Anselmi i 1907. Sangen har blitt fremført og spilt inn av flere kjente operastjerner som Enrico Caruso, Beniamino Gigli, Mario Lanza, Andrea Bocelli, The Canadian Tenors og Three Tenors. I 1980 mottok Lucinao Pavarotti en Grammy Award for beste klassiske vokalfremførelse for sin versjon av sangen.

 

Melodien fra «‘O Sole Mio» har også toppet hitlistene! Den mest kjente versjonen, er antagelig Elvis Presleys «It’s Now or Never» fra 1960. Men Charles W. Harrisons første engelske oversettelse som ble kalt «Down from his Glory» i 1915 og Tony Martins «There’s No Tomorrow» fra 1949 var også slagere i sin tid. I nyere tid har både Bryan Adams, The Gimme Gimmes, Vitas laget versjoner av sangen.

Fun fact: Under åpningsseremonien av Sommer-OL i 1920 (Antwerpen) hadde ikke orkesteret fått notearkene til den italienske nasjonalsangen. Derfor spilte de «’O Sole Mio» i stedet.

Sangen i videoen over ble fremført på NRKs sommerkonsert 2023/Operafest Røykenvik Spesial. Ønsker du å se opptredenen (som er siste avslutningsnummeret) kan du gjøre det her.